fredag 5. februar 2016

My little big love..

 Jeg er glad i alle dyrene mine jeg altså, men denne tøtta opptar nok den største plassen i mitt dyremammahjerte. Når hun legger seg godt til rette på fanget, legger hodet bakover og ser opp på meg, da er det bare smeeelt. Det å ha dyr er vel litt som å ha barn ( jada jada, jeg vet at det ikke er det samme!). Man synes at akkurat dine egne er de peneste i verden, og man må anstrenge seg for å ikke vise bilder i tide og utide. "Se på henne her da, og her! Ååå se på henne nå!" Vel, de som ikke er spesielt interessert i hunder (hvordan er det mulig?!) får bære over med meg, for se på henne her da!!
Dette er ikke et "åå skal du gå fra meg ansikt", men et " kast da! Kast!!"

torsdag 21. januar 2016

Campodimele


Det er lenge siden jeg første gang hørte om den lille byen Campodimele. Den er nemlig verdenskjent. Ikke fordi den nødvendigvis er så anderledes enn alle de andre små middelalderbyene som befinner seg på en eller annen fjelltopp her i Italia, men på grunn av sine innbyggere.
De blir nemlig kjempegamle. Det er ikke så veldig mange av dem altså.. Sånn ca. 700 mennesker bor i denne lille kommunen som befinner seg på en topp ca 650 m.o.h mellom Ausoni fjellene og Aurunci fjellene, men de har en forventet levealder på godt over 90 år. Det er altså derfor byen er kjent ute i verden..Innbyggerne har blitt tatt prøver av og blitt forsket på  av forskere fra både inn og utland. Til og med verdens helse organisasjon hadde et prosjekt gående på åttitallet der de håpet å finne svar på hvorfor nettopp disse menneskene lever lange liv og har så god helse. Svaret er visst ganske enkelt sunn middelhavsdiett og mosjon. Ja også gode gener. De fleste dyrker en del av maten sin selv i de bratte skråningene rundt den lille middelalderbyen. Derav ferske råvarer året rundt( man spiser det årstiden har å by på) og mosjon.


Byen er dessuten bilfri, så det er bare å ta bena fatt for å komme deg opp trapper og smug. Frisk luft er det sikkert her også. Kun daler og fjell så langt øyet rekker. Og stressfritt. Så stressfritt at jeg nesten ble stresset...





 På vår lille runde i byen møtte vi fire besøkende foruten oss selv. to katter , en hund og en håndfull innbyggere. Hadde det ikke vært for noen bjellekuer i det fjerne så hadde det vært øredøvende stille.

Forfatteren Tracey Lawson  ble så nysgjerrig på stedet og det lange livet til dens innbyggere at hun flyttet dit for et år, og skrev boken- A year in the village of eternity.

"Daybreak in Campodimele finds villagers in their seventies and eighties rising to tend to their olivetrees and chasing their chickens upphill, or weaving through mountain roads on a vespa. All before lunch- maybee a frittata (omelett) with shallots fried golden in olive oil."

Emma i farta.


Byen og stedet er vakkert. Men et liv her hadde nok ikke akkurat vært noe for meg. Jeg blir liksom hensatt til svunne tider og ser for meg ensomme og melankolske jomfruer som sitter i et vindu og skuer utover daler og atter daler, og håper at noen skal komme og redde dem.. Hmm, vel..
Jeg får heller prøve meg på noen av oppskriftende som Lawson har gjengitt i boken sin, og håpe at de bidrar til et langt og friskt liv.  Men det blir med kjøpte grønnsaker. Blir nok ikke noe jaging av kyllinger i oppoverbakker heller...



onsdag 20. januar 2016

BRRR

Det hender folk spør meg om jeg ikke savner den norske vintern med snø og alt det der. Det gjør jeg ikke. Det jeg kan savne, er innetemperaturen de fleste har i Norge om vinteren. Det å kunne stå opp og tasse barbent ut på kjøkkenet....
Vi har hatt en varm vinter hittil i år. Altså, det er en stund siden vi begynte å fyre opp kaminen om kvelden, men vi har hatt opptil 20 grader (i sola) på dagtid flere ganger i det siste.
Men for noen dager siden kom den lenge ventede "kulda". Det er vel ingen overaskelse at husene her er mer bygd for å holde varmen ute, enn å holde kulda ute. Når solen skinner kan det faktisk føles varmere ute enn inne.
Så å stå opp om morgenen er ikke akkurat en varm fornøyelse, men med tøflene rett foran sengen, og joggebuksa og ulljakka klare oppå dyna kan jeg kle på meg i rekordfart.
Slett ikke alle har innlagt varme i husene sine, og å bruke gass og strøm  er dyrt, så derfor kler man heller på seg litt ekstra .
 Når jeg skal til svigermor er det på med ullsokker og ullgenser. joda hun har innlagt varme, men for å spare ( litt av gammel vane, og litt av nødvendighet) skrur hun den kun på når hun er nødt. Som feks. når hjemmehjelpen truer med å si opp fordi hun holder på å fryse i hjel. Svigermor mener hun bare kan kle bedre på seg. mens hjemmehjelpen som er oppvokst i Tyskland og er vant med varme hus slik som meg, mener bestemt at man skal kle av seg når man kommer inn, ikke på seg. Svigermor selv ser nærmest ut som micelinmannen, i flere lag med ull og fleece, og morgenkåpen oppå der igjen.
Første gang jeg kom til Terracina om vinteren, det var i februar, skjønte jeg at grader kan være ganske misvisende. Jeg tror faktisk at jeg hadde sandaler og bikini i bagasjen for jeg hadde sett at det skulle bli ganske "varmt"...( Det forklarer kanskje hvorfor jeg midtvinters ser turister i shorts og t-skjorte i Roma.)
Jeg trodde jeg skulle fryse i hjel i skinnjakke og joggesko. Inne satt jeg med jakka på og heldigvis hadde jeg også en tykk genser med i bagasjen. For den råe lufta kryper inn under klærne, og 10 grader føles som null. Så skal du hit om vinteren så ikke la deg lure. Ta med varme klær og la sandalene ligge hjemme. De får du helt klart ikke bruk for. Nå skal jeg ut i solen og varme meg.

I solveggen, med lusekofte og en pelskledd venn er det slett ikke så værst. 

mandag 11. januar 2016

En liten kjærlighetserklæring



Ja det vil jeg kalle denne atikkelen i huffingtonpost om Terracina. Første gang jeg kom til Terracina, ble jeg litt skuffet. Nei, det var ikke kjærlighet ved første blikk. Jeg hadde allerede sett litt av Italia, og det var definitivt andre steder som opptok italiaplassen i mitt hjerte. Men kjærlighet gjør blind som man vet. Ikke det at de andre stedene ikke lenger er fantastiske, men sakte men sikkert fikk jeg heldigvis øynene opp for hvor flott og ikke minst vakkert det faktisk er her, og at Terracina har litt av alt og noe for enhver smak. Også ting som mine andre favorittsteder manglet.
Terracina er strand, fjell, ny by og gammel by, en historie som går flere tusen år tilbake i tid, kortreist GOD mat, og en strategisk beliggenhet. Nei det var nok ikke uten grunn at de antikke Romerne kom hit på ferie..
Mye har også skjedd siden jeg kom hit første gang for 14 år siden. Forbedringer som både har gjort det enda bedre å bo her og å feriere her. Det var min lille kjærlighetsærklæring.