søndag 25. september 2016

Nonner til besvær..

Sakte men sikkert har nye vaner og andre typer utfordringer blitt hverdagsliv. Jeg tenker sjeldnere over at livet er anderleses nå enn det var da jeg bodde i Norge. Det skjer liksom umerkelig. Akkurat som et nytt språk har tatt mer og mer plass i hodet og blitt naturlig å bruke. Men av og til slår det meg at DENNE situasjonen hadde jeg nok ikke havnet i, i mitt "gamle" liv.

I nabobygget til min leilighet "casa Emma", i centro storico, ligger det et gamlehjem eller "casa di riposo"( hvilhjem) som det heter her. Stedet "drives"av katolske nonner, som visstnok kommer fra Fillipinene..I allefall i følge min gode nabo og vakthund Maria Vincenza. Det betyr at fra vinduene på hvilhjemmet høres det sang og bønn både tidlig..veldig tidlig og sent. Og det til flere av mine naboers fortvilelse og ikke minst vrede. MariaVincenza som hverken er spesielt dannet eller diskre, har prøvd seg på å brøle noen kraftsalver for å få dem til å holde tyst. Men uten hell. I.o.m at jeg vistnok i Vincenzas øyne er en problemløser, og allviter ("Min sønn hjelper ikke til i heimen. Han gjør ingen verdens ting! Hvorfor er det sånn vivian??") så fikk jeg altså oppgaven med å gå å snakke dem til fornuft. Og med Vincenzas "du må si at her ferierer det NORDMENN!!!",  rungende i ørene, gikk jeg avgårde.  Det skal sies at de gangene jeg har sovet i leiligheten min så har de ikke forstyrret meg nevneverdig, men jeg vil jo ikke komme på kant med naboene ( spesielt ikke Maria vincenza)  og dessuten kunne det jo tenkes at disse nonnenes noe falske sang og monotone bønn faktisk vekker mine gjester ved daggry.

Jeg ringer på og ber om å få snakke med ledelsen. Jeg blir tatt meget hyggelig imot av et par av hvilehjemmets mannlige beboere. "Buongiorno bella bionda!!" So far so good.
Jeg forklarer mitt ærend til en hyggelig jente som visstnok er daglig leder og som virker noe ovverassket over at nonnene er oppe før hanen galer. "Du skal få snakke direkte med dem" sier hun, og tar meg med til det som kanskje er sjefsnonnen. "Buongiorno"sier jeg. "Jeg representere naboene på den andre siden, altså vi som bor nærmest vegg i vegg. Det er flere som er svært opprørte over at dagene deres starter i tidligste laget med messe og sang".  Jeg vil jo ikke være den som bare klager og som ikke bidrar til løsning på problemet, så jeg sier. "Kanskje dere kan begynne litt senere? Lukke vinduene? Senke stemmene? Gjøre det i et annet rom som ikke vender ut mot oss?" Hun,sjefsnonnen, ser noe uforstående på meg,med hodet på skakke og et lite smil. Med et blikk jeg har sett før. Jeg har tross alt en svigermor som er jehovas vitne.. Det er det blikket som personer som er over middels religiøse ser på oss som er under middels religiøse med. og som betyr stakkars arme sjel.. Så sier hun: "Jaha..Men vi ber jo for deg også!"
Jeg tenker i mitt stille sinn at de nok bør konsentrere seg om MariaVincenza, som tross for å være kirkegjenger ikke har spesielt mye pent å si hverken om den, eller dens tjenere. Og med alle de stygge ordene...


Men jeg sier bare "jo takk men det er ikke nødvendig. Hvis jeg kan få et par timers ekstra ro om morgenen så er jeg fornøyd med det. Og dere er herved advart. Mine naboer er ikke så rolige og beherskede som meg..

Det ble tyst.

Heldigvis har ingen av mine gjester klaget. De syntes derimot at det var veldig morsomt at naboene er misførnøyde med bønn i tidligste laget, og andre syntes det var herlig italiensk å ha nonner så tett på...Så hvis du vil ta del i ekte italiensk hverdagsliv,.. Casa Emma, Via Sergio Galba nummer 25 er til leie. 3 rom og kjøkken. Havutsikt og nonner. Ja også Maria Vincenza da.

Ute på vift..
Jeg irriterte meg litt over at jeg ikke hadde noen nonnebilder jeg kunne bruke til innlegget. Men når jeg hadde inntatt dagens morgenkaffe.. Voila! Var bare å få tatt et bilde i full fart. Derav kvaliteten..



fredag 9. september 2016

Kikko



I fjor på denne tiden ble fire til tre. Og for noen uker siden var det bare to igjen. Min lille katteflokk er halvert og jeg kan love at det merkes. Godeste, snilleste, lille Misa døde i fjor sannsynligvis pga av såret på halsen som ikke ville gro. Til tross for utallige dyrlegebesøk, antibiotika, kremer, dråper, piller og jeg vet ikke hva, så gikk det til slutt som det gikk. I løpet av livet sitt hadde hun oppdratt flere kull med kattunger. Også Mimi en som ikke var hennes. Hun trippet feminint omkring, var aldri i veien, og god mot alle.
Mimi og fostermor Misa.
 For noen uker siden forsvant plutselig Kikko. Kikko var hverken en finste eller snilleste. Han hadde stort sett et ganske misfornøyd uttrykk i ansiktet Litt sånn som slangen i Robin Hood når han ble vekt av et spark o fleisen( Dere vet i Kalle ankas julafton..) Han var ikke en sånn katt man ser og sier ååååå... Til og med jeg som var hans mor innså det. Han var ikke så snill heller. Altså med sin kattefamilie. Han ville ha enerett på matfatet både her og hos sine slektninger hos onkel og tante nedi veien, og skulle ikke ha noe av at de hilste han velkommen med halen til værs. For noe tull! Jeg måtte titt og ofte be ham om å oppføre seg..
For noen år siden hadde vi også hans bror, Dixi. Dixi kunne ligge i timesvis å kikke på et par kattunger vi hadde. Han var stolt storebror, som passet på. lekte. irettesatt og koste. Kikko satt noen meter unna, med et muggent uttykk og freste.

Men det var en han elsket. Meg. Han fotfulgte meg. Han gnagde på meg og han pratat ned meg.  Enhver anledning var en god anledning til å sitte på fanget. Også når det var praktisk umulig. Men det var liten vits i å bli morsk og dytte ham vekk. Det beit bare ikke på. Han bare huket seg sammen og latet som om han var usynlig. Så var han tilbake. Han stjal mat, lå i blomsterpottene og skulle på død og liv drikke av hageslangen eller vannkanna  når jeg vannet.

En ukes tid etter at han forsvant fikk vi vite at en nabo hadde funnet ham død. Av hva vet jeg ikke, men det kan forsåvidt være det samme. Han ble 11 år og hadde levd et godt liv (bortsett fra den første uken i hans liv på landet hos oss, da han var søkk vekke) med mye frihet,og masse kos.( I følge ham selv, sikkert ikke nok). 

Jammen ble det tomt uten ham. Hver kveld når jeg vanner plantene forventer jeg at han skal komme farende. Men det gjør han ikke. Han sitter nok i sitt nye favorittre på de evige jaktmarker, eller på et fang som alltid er ledig.  Dixi og Misa er nok der også.
 Oppfør deg ordentlig da Kikko..


Kikko er med på hagearbeid.
Kan ikke sitte på fanget sier du? Da setter jeg meg slik. Kikko er med på villaspargesplukking.
Den fordømte bikkja..


Vi holder labber..
Vi lufter hunden.

Trodde jeg skulle komme meg gjennom dette innlegget uten å felle tårer, men det gikk dårlig.

onsdag 7. september 2016

Jordskjelv



I går var det konsert på domkirkeplassen i gamlebyen. Konserten var dedikert til de som ble rammet av det kraftige jordskjelvet som var for noen uker siden. Og for å minne om at det pågår en innsamlig av penger til de berørte. Terracineserne hadde møtt opp mannsterke, og det var leven og røre. Barn som sparket fotball, ungdommer som skrålte og summing av stemmer.
Tilstelningen startet med et minutts stillhet. Alle reiste seg og det ble stillere enn jeg hadde trodd var mulig med så mange til stede. Det gjorde inntrykk..
Til tross for en tragisk hendelse er det godt å se hvor mange Italienere som har mobilisert seg for å hjelpe. Enten det har vært ved å samle inn mat, klær og penger, eller å tilby fysisk hjelp.

Jeg sto opp morgenen den 24. august til meldinger fra folk hjemme i Norge som hadde hørt om jordskjelvet, og som spurte om alt var bra med oss. Jeg tenkte "Å nei og hvor".. Vi hadde ikke merket noen ting, men i løpet av dagen snakket jeg med flere som hadde våknet av at sengen ristet. Store deler av Italia hadde merket jordskjelvet. Fra Bologna i nord til Napoli i sør. Skjelvet hadde sentrum i et av områdene som kalles risikosone 1. Altså et område med høy risiko, og forekomst av jordskjelv. Jeg har det store skjelvet i Aquila 2009. friskt i minne.
 Jeg bodde på den tiden i sjette etasje på et hotell i utkanten av Roma, pga av jobben. Det var natt til mandag og P var på besøk.
Jeg våknet først, av at sengen rugget taktfast fra side til side Jeg skjønte med en gang hva det var.
P var noe mer forfjamset..jordskjelv?? Jeg sto opp og stilte meg i døråpningen, som jeg mener jeg har hørt at man skal gjøre. Jeg rakk vel ikke å bli så redd, og det var jo ikke sånn ramle ut av sengen kraftig, men det var en veldig rar opplevelse. Gulvet og møblene skal jo liksom ikke røre på seg. Men det som gjorde mest inntrykk var nok lyden. En dyp dunkende lyd,som om jeg hørte alle hotelles møbler vugge fra side til side. Så fort det var over gikk vi til vinduet. trafikken på motorveien gikk som normalt og alt var som det skulle. Bortsett fra vannet i svømmebassenget som skvulpet over kantene.
I dagene som fulgte kjente vi også noen etterskjelv. men de var over nesten før jeg rakk å tenke "her kommer det igjen".

Heldigvis ligger ikke Terracina i en sone hvor det er stor sannsynlighet for jordskjelv. For det er lett å tenke seg når man går gjennom gamlebyen, med bygninger fra så langt tilbake som middelalderen, hvorfor et slikt skjelv gjør så stor skade. Også derfor gjør disse jordskjelvene ekstra inntrykk når man bor her.

onsdag 31. august 2016

Hjem

For en stund siden fikk jeg en veldig hyggelig mail fra redaktøren for magasinet Hjem. Dette er et magasin som utgis av Sjømannskirken. De har en fast spalte som heter "Mitt hjem", der utflyttede nordmenn forteller hva som er deres favorittsted i deres nye hjem, og tre ting der, de ikke "kan leve uten". Jeg ble altså spurt om jeg ville bidra.
Jeg har ikke noe forhold til sjømannskirken annet enn det jeg har lest i media, og en og annen bekjent som har besøkt den. Det skal vel sies at jeg ikke har noe særlig forhold til kirken i det hele tatt, annet enn at jeg går dit når det er bryllup, dåp osv. Men redaktøren sa at jeg ikke trengte å være hverken religiøs, eller å ha et personlig forhold til sjømannskirken for å bidra, da magasinets målgruppe i hovedsak er nordmenn i utlandetfor,så jeg takket ja.
Det å ha et sted der man møter nordmenn, et holdepunkt, et sted som er litt hjemme når man bor i et annet land kan være viktig for mange, så derfor tenker jeg at sjømannskirken er en fin ting også for de som ikke er spesielt kristne. Dessuten har jeg hørt at de har veldig gode vaffler der, og det skal man ikke kimse av..
Så her er mitt bidrag.

Litt uklart bilde.. Men du kan lese denne utgaven av Hjem, og foregående HER.