Takknemlig
I går var det åtte år siden jeg ble Terracineser. Eller jeg er vel fortsatt norsk, men med litt nye vaner og et litt nytt syn på mangt og meget. Når nordmenn får høre at jeg bor her fast, sier de som regel ÅÅÅ så fint, så fantastisk, så idyllisk, eller til og med sikkert bedre å bo der enn her (altså i Norge). Og jeg svarer som regel joda det er fint det.... eller så bare smiler jeg. For jeg har det fint her jeg altså, men jeg lurer jo litt på hva folk legger i dette ÅÅÅÅ...
Å flytte fra verdens beste land å bo i til et land som befinner seg noen og tjue plasser ned på lista gjør at man kanskje setter pris på litt nye ting, og jeg skal innrømme at jeg ofte ergrer meg over mange nordmenns klaging over hvor mye bedre de kunne hatt det "hvisomatte dersomatte". Også skammer jeg meg litt over at jeg gjorde det samme selv. At jeg trodde at alt var så mye bedre så mange andre steder. Spesielt når jeg kom hjem fra ferie og hadde levd i "sus og dus" fordi alt var så billig. Hadde jo ingen aning om hvor mye en normal lønning i mitt ferieland (som regel Italia) var. Her ligger en gjennomsnittslønning på 1500 euro netto. Og svært mange tjener også midre enn dette. Inkludert min samboer, og meg selv. Og tro ikke at alt er så billig. En del ting som feks. bensin, strøm, klær, sko elektronikk osv. er faktisk like dyrt og noe faktisk dyrere enn i Norge. Så noe liv i sus og dus det lever jeg altså ikke! Og hverdager de er det faktisk flest av her også.
For noen dager siden leste jeg et intervju med Erna Solberg som bla sa at alle burde skrive en liste over det de er takknemlige for. Og det er selvsagt lett å tenke at ja det kan du si.. Men de aller fleste av oss har mer enn nok å være takknemlige for så i inngangen av mitt niende år som norsk- terracineser skal jeg gjøre akkurat det.
Jeg er takknemlig for, i tilfeldig rekkefølge..
Helsa. Både min egen og mine nærmestes. Noen vondter, og skavanker
hører vel livet til og kommer med alderen. Men i det store og hele er vi friske.
Jobb. Både jeg og min samboer har jobb. Det er det slett ikke alle som har. Her i Italia er arbeidsledigheten høy, og svært mange sliter med å få endene til å møtes. Min samboer har til tider gått noen måneder uten lønn fordi kommunen som han indirekte jobber for gikk konkurs, og ofte kommer den en uke eller to for sent, men vi har til mat på bordet, regninger, og "litt ekstra".
Mat. Jeg som var et småspist og kresent barn, og som også i voksen alder ofte tenkte "det liker jeg ikke", eller spiste kun fordi jeg måtte, har blitt vedlig glad i mat. Og også ganske flink ved grytene om jeg skal si det selv. Det italienske kjøkken er enkelt, men det enkle er ofte det beste.
Min samboer. Til tross for at vi har ulik bakgrunn, og er ganske ulike som personer, noen språkmisforståelser og noe tilpassing fra liv i "ensomhet" til tosomhet..., er jeg veldig glad for ham og i ham. Iallefall sånn ca. 95 prosent av tiden,,
Dyrene mine. Jeg har alltid vært veldig glad i dyr, men siden jeg alltid har bodd i blokk har jeg "bare" hatt undulater og kaniner. Å kunne ha både hunder og katter er for meg a dream come true.
Det italienske språket. Det vakreste som finnes, og tenk at jeg kan snakke det!
Snøfrie vintre. Helt herlig for en som absolutt ikke er født med ski på bena (hadde det ikke vært mer praktisk med brodder?) eller kanskje jeg rett og slett mistet dem på veien.
Venner. Gamle og nye, norske og italienske.
Pizza, vin, cappucino, leiligheten min, utsikten, sola som varmer, fluesurr i januarmåned...Ja også er jeg takknemlig for takknemlighet. At jeg er fornøyd med det jeg har og ikke stresser meg syk, slik jeg får inntrykk av at mange nordmenn gjør for tiden. fordi livet rett og lett ikke blir perfekt nok, og at de ikke gleder seg over alt det de faktisk har.
Vel det var noen refleksjoner en normann i utlendighet har gjort seg i begynnelsen av et nytt år. Og med det ønsker jeg alle venner og lesere, kjente og ukjente "et godt nok som det er" 2016.
Å flytte fra verdens beste land å bo i til et land som befinner seg noen og tjue plasser ned på lista gjør at man kanskje setter pris på litt nye ting, og jeg skal innrømme at jeg ofte ergrer meg over mange nordmenns klaging over hvor mye bedre de kunne hatt det "hvisomatte dersomatte". Også skammer jeg meg litt over at jeg gjorde det samme selv. At jeg trodde at alt var så mye bedre så mange andre steder. Spesielt når jeg kom hjem fra ferie og hadde levd i "sus og dus" fordi alt var så billig. Hadde jo ingen aning om hvor mye en normal lønning i mitt ferieland (som regel Italia) var. Her ligger en gjennomsnittslønning på 1500 euro netto. Og svært mange tjener også midre enn dette. Inkludert min samboer, og meg selv. Og tro ikke at alt er så billig. En del ting som feks. bensin, strøm, klær, sko elektronikk osv. er faktisk like dyrt og noe faktisk dyrere enn i Norge. Så noe liv i sus og dus det lever jeg altså ikke! Og hverdager de er det faktisk flest av her også.
For noen dager siden leste jeg et intervju med Erna Solberg som bla sa at alle burde skrive en liste over det de er takknemlige for. Og det er selvsagt lett å tenke at ja det kan du si.. Men de aller fleste av oss har mer enn nok å være takknemlige for så i inngangen av mitt niende år som norsk- terracineser skal jeg gjøre akkurat det.
Jeg er takknemlig for, i tilfeldig rekkefølge..
Helsa. Både min egen og mine nærmestes. Noen vondter, og skavanker
hører vel livet til og kommer med alderen. Men i det store og hele er vi friske.
Jobb. Både jeg og min samboer har jobb. Det er det slett ikke alle som har. Her i Italia er arbeidsledigheten høy, og svært mange sliter med å få endene til å møtes. Min samboer har til tider gått noen måneder uten lønn fordi kommunen som han indirekte jobber for gikk konkurs, og ofte kommer den en uke eller to for sent, men vi har til mat på bordet, regninger, og "litt ekstra".
Mat. Jeg som var et småspist og kresent barn, og som også i voksen alder ofte tenkte "det liker jeg ikke", eller spiste kun fordi jeg måtte, har blitt vedlig glad i mat. Og også ganske flink ved grytene om jeg skal si det selv. Det italienske kjøkken er enkelt, men det enkle er ofte det beste.
Min samboer. Til tross for at vi har ulik bakgrunn, og er ganske ulike som personer, noen språkmisforståelser og noe tilpassing fra liv i "ensomhet" til tosomhet..., er jeg veldig glad for ham og i ham. Iallefall sånn ca. 95 prosent av tiden,,
Dyrene mine. Jeg har alltid vært veldig glad i dyr, men siden jeg alltid har bodd i blokk har jeg "bare" hatt undulater og kaniner. Å kunne ha både hunder og katter er for meg a dream come true.
Det italienske språket. Det vakreste som finnes, og tenk at jeg kan snakke det!
Snøfrie vintre. Helt herlig for en som absolutt ikke er født med ski på bena (hadde det ikke vært mer praktisk med brodder?) eller kanskje jeg rett og slett mistet dem på veien.
Venner. Gamle og nye, norske og italienske.
Pizza, vin, cappucino, leiligheten min, utsikten, sola som varmer, fluesurr i januarmåned...Ja også er jeg takknemlig for takknemlighet. At jeg er fornøyd med det jeg har og ikke stresser meg syk, slik jeg får inntrykk av at mange nordmenn gjør for tiden. fordi livet rett og lett ikke blir perfekt nok, og at de ikke gleder seg over alt det de faktisk har.
Vel det var noen refleksjoner en normann i utlendighet har gjort seg i begynnelsen av et nytt år. Og med det ønsker jeg alle venner og lesere, kjente og ukjente "et godt nok som det er" 2016.
Godt nytt år. Høres ut som du har funnet deg godt til rette i ditt nye hjemland. Vi er jo en del i Italia. Har vært inne på tanken om en leilighet i Bolsena ( Helen har tatt oss med på visning) , men jeg er nok mest norsk. Så det blir ferieturer og så hjem igjen på oss. Kanskje vi skal prøve å være en måned eller to i Italia vår/sommer 2016. Moro å følge med deg videre.
SvarSlett