Grønne fingre..

Om jeg er glad i blomster? Å ja! Om jeg har grønne fingre? Å nei! Jeg har ikke engang grønn tommel eller "pollice verde"som de sier her i Italia. Jeg går på med ny optimisme hvert år, og kjøper inn blomster for å gjøre det ekstra fint ute. Man blir jo dessuten ganske inspirert av alle vakre og frodige hager rundtomkring her. Hittil i år har jeg t.o.m vært flink til å vanne.
Men nei.. De liksom bare skrumper sakte men sikkert inn, som om de har helt mistet livsgnisten. Jeg skjønner det bare ikke.
Jeg elsker hortensia. De er jo så fine. I år kjøpte jeg en liten en.. Så har jeg iallefall ikke kastet så mange penger rett ut av vinduet..
Min gode nabo i gamlebyen,Vincensa, som har STOR tro på meg i så og si alle situasjoner og sammenhenger ,ville gi meg noen avleggere da P og jeg var innom henne for å beskjære et sitrontre nylig. (Vel jeg er bare håndlanger...). Og før jeg rakk og svare kommer det et ganske bastant NEI fra P. Ikke mye tiltro fra den kanten med andre ord. Forsåvidt kanskje like greit...
 Men nå har jeg fått noen avleggere fra min andre nabo i gamlebyen, Angela.(jeg fikk meg ikk til og si nei takk...) Og hun spør meg stadig vekk om hvordan de har det. Jeg må si jeg føler på et visst press.. Enn så lenge er de i live. Det har t.o.m kommet små blomster på dem!( DEt skal kanskje sies at det er sukkulenter, som sikkert kan overleve i ørkenen.) Hortensiaen derimot, den er det værre med..

Den var fin.....

Det var denne også...

Still alive and looking good!! Ja både blomsten og kattene.
Smil litt da Kikko...