Seven years in

Italia. I dag er det altså syv år siden jeg gjorde "italiener av meg". Og til tross for at jeg stort sett fortsatt føler meg ganske norsk, så har nok noen italienske vaner og manerer sivet inn.

Frokosten inntas som regel stående ..på en bar.
Jeg prater oftere med meg selv-på italiensk.
Når jeg kjører bil irriterer jeg meg høylytt over andres kjøring -på italiensk
Ordtaket det finnes ikke dårlig vær men bare dårlige klær (som forøvrig ikke lar seg oversette til italiensk. "Hva mener du med at det ikke finnes dårlige klær...? Altså at hvis du kler deg godt så .. glem det!") har forsvunnet fra vokabularet. Er det dårlig vær holder jeg meg, hvis mulig, inne.
Det skal ikke mer enn et par  dager med regn til før jeg, som alle andre italienere uttrykker misnøye  med været.
Hilser på folk jeg ikke kjenner.
Sparer på strømmen, og blir oppgitt over nordmenn som sløser VELDIG med strømmen. Strøm er dyrt!
Har til enhver tid minst 6-7 pastasorter i hus. Man har selvsagt ikke hviken som helst pasta til hvilken som helst saus/tilbehør.
Går med sko inne.
Irriterer meg ikke lenger over at ALT på tv er dubbet.
Føler for å putte inn noen italienske ord her og der når jeg snakker norsk.
Uttaler engelske ord slik de skrives. (Jeg gremmes og skjemmes!)
Det føles helt naturlig å forkorte alle navn. Vi, Ba, Lu, Anto, Cla osv. (Altså Vittoria, Barbara, Luca, Antonio, Claudio...)
Snakker om mat. Mat jeg har spist, spiser, skal spise eller burde/burde ikke  ha spist.
Og for ikke å glemme.. lager tomatsaus allerede tidlig om morgenen...