En liten smak av Napoli..

Våre sommernaboer har reist. Et sikkert tegn på at sommeren går mot slutten.
Pasquale med familie inntar overetasjen i nabohuset hver sommer. Det starter ofte slik: Jeg våkner en tidlig morgen av at jeg hører litt ståk og styr, og noen som synger. Napoletanerne er på plass. Eller "I ue ue", som jeg kaller dem. Ue ue er ciao på napoletansk . Mor, far, sønn, datter og svigersønn. Og Fluke den lille hunden.
 I år var de en mindre. Fluke vandret til de evige jaktmarker den 15. desember. 15 år og 15 dager etter at han kom til verden. Et stort tap for familien til Pasquale. Fluke er blitt begravet på landet hos en venn, og Pasquale forteller blank i øynene at han snakker til hunden når han besøker gravstedet dens. "Hvorfor måtte du forlate pappa? Vi som hadde det så fint sammen!" Jeg blir blank i øynene jeg også. En mann etter mitt hjerte!
Napoletanerne blir ofte sett på som noen høylytte lurendreiere, men også som sjarmerende og generøse. Og det skal sies at jeg i de årene jeg har bodd her har blitt kjent med både den første og siste kategorien.

Første gang jeg kom til Napoli hadde jeg stort sett  ingen andre formeninger om stedet annet enn at jeg måtte holde godt på veska, og at det var livsfarlig å krysse veien. Derav uttrykket "se Napoli og dø"...;) Siden ble det flere små turer innom byen, men dro alltid derfra med inntrykket av kaos. Og etter at jeg for noen år siden tilbrakte en hel natt ufrivillig på Napoli togstasjon, har lysten til å besøke byen glimret med sitt fravær..

Men med Pasquales sønn som synger napoletanske viser av full hals friskt i minne, og Pasquale selv som hilser farvel med et ønske om "tante belle cose!" (mange gode ting!), så tenker jeg at det snart er på tide å avlegge byen ett nytt besøk. Men jeg legger nok verdisakene igjen hjemme, bare sånn for sikkerhetsskyld..