Nonner til besvær..

Sakte men sikkert har nye vaner og andre typer utfordringer blitt hverdagsliv. Jeg tenker sjeldnere over at livet er anderleses nå enn det var da jeg bodde i Norge. Det skjer liksom umerkelig. Akkurat som et nytt språk har tatt mer og mer plass i hodet og blitt naturlig å bruke. Men av og til slår det meg at DENNE situasjonen hadde jeg nok ikke havnet i, i mitt "gamle" liv.

I nabobygget til min leilighet "casa Emma", i centro storico, ligger det et gamlehjem eller "casa di riposo"( hvilhjem) som det heter her. Stedet "drives"av katolske nonner, som visstnok kommer fra Fillipinene..I allefall i følge min gode nabo og vakthund Maria Vincenza. Det betyr at fra vinduene på hvilhjemmet høres det sang og bønn både tidlig..veldig tidlig og sent. Og det til flere av mine naboers fortvilelse og ikke minst vrede. MariaVincenza som hverken er spesielt dannet eller diskre, har prøvd seg på å brøle noen kraftsalver for å få dem til å holde tyst. Men uten hell. I.o.m at jeg vistnok i Vincenzas øyne er en problemløser, og allviter ("Min sønn hjelper ikke til i heimen. Han gjør ingen verdens ting! Hvorfor er det sånn vivian??") så fikk jeg altså oppgaven med å gå å snakke dem til fornuft. Og med Vincenzas "du må si at her ferierer det NORDMENN!!!",  rungende i ørene, gikk jeg avgårde.  Det skal sies at de gangene jeg har sovet i leiligheten min så har de ikke forstyrret meg nevneverdig, men jeg vil jo ikke komme på kant med naboene ( spesielt ikke Maria vincenza)  og dessuten kunne det jo tenkes at disse nonnenes noe falske sang og monotone bønn faktisk vekker mine gjester ved daggry.

Jeg ringer på og ber om å få snakke med ledelsen. Jeg blir tatt meget hyggelig imot av et par av hvilehjemmets mannlige beboere. "Buongiorno bella bionda!!" So far so good.
Jeg forklarer mitt ærend til en hyggelig jente som visstnok er daglig leder og som virker noe ovverassket over at nonnene er oppe før hanen galer. "Du skal få snakke direkte med dem" sier hun, og tar meg med til det som kanskje er sjefsnonnen. "Buongiorno"sier jeg. "Jeg representere naboene på den andre siden, altså vi som bor nærmest vegg i vegg. Det er flere som er svært opprørte over at dagene deres starter i tidligste laget med messe og sang".  Jeg vil jo ikke være den som bare klager og som ikke bidrar til løsning på problemet, så jeg sier. "Kanskje dere kan begynne litt senere? Lukke vinduene? Senke stemmene? Gjøre det i et annet rom som ikke vender ut mot oss?" Hun,sjefsnonnen, ser noe uforstående på meg,med hodet på skakke og et lite smil. Med et blikk jeg har sett før. Jeg har tross alt en svigermor som er jehovas vitne.. Det er det blikket som personer som er over middels religiøse ser på oss som er under middels religiøse med. og som betyr stakkars arme sjel.. Så sier hun: "Jaha..Men vi ber jo for deg også!"
Jeg tenker i mitt stille sinn at de nok bør konsentrere seg om MariaVincenza, som tross for å være kirkegjenger ikke har spesielt mye pent å si hverken om den, eller dens tjenere. Og med alle de stygge ordene...


Men jeg sier bare "jo takk men det er ikke nødvendig. Hvis jeg kan få et par timers ekstra ro om morgenen så er jeg fornøyd med det. Og dere er herved advart. Mine naboer er ikke så rolige og beherskede som meg..

Det ble tyst.

Heldigvis har ingen av mine gjester klaget. De syntes derimot at det var veldig morsomt at naboene er misførnøyde med bønn i tidligste laget, og andre syntes det var herlig italiensk å ha nonner så tett på...Så hvis du vil ta del i ekte italiensk hverdagsliv,.. Casa Emma, Via Sergio Galba nummer 25 er til leie. 3 rom og kjøkken. Havutsikt og nonner. Ja også Maria Vincenza da.

Ute på vift..

Jeg irriterte meg litt over at jeg ikke hadde noen nonnebilder jeg kunne bruke til innlegget. Men når jeg hadde inntatt dagens morgenkaffe.. Voila! Var bare å få tatt et bilde i full fart. Derav kvaliteten..