Kikko



I fjor på denne tiden ble fire til tre. Og for noen uker siden var det bare to igjen. Min lille katteflokk er halvert og jeg kan love at det merkes. Godeste, snilleste, lille Misa døde i fjor sannsynligvis pga av såret på halsen som ikke ville gro. Til tross for utallige dyrlegebesøk, antibiotika, kremer, dråper, piller og jeg vet ikke hva, så gikk det til slutt som det gikk. I løpet av livet sitt hadde hun oppdratt flere kull med kattunger. Også Mimi en som ikke var hennes. Hun trippet feminint omkring, var aldri i veien, og god mot alle.
Mimi og fostermor Misa.
 For noen uker siden forsvant plutselig Kikko. Kikko var hverken en finste eller snilleste. Han hadde stort sett et ganske misfornøyd uttrykk i ansiktet Litt sånn som slangen i Robin Hood når han ble vekt av et spark o fleisen( Dere vet i Kalle ankas julafton..) Han var ikke en sånn katt man ser og sier ååååå... Til og med jeg som var hans mor innså det. Han var ikke så snill heller. Altså med sin kattefamilie. Han ville ha enerett på matfatet både her og hos sine slektninger hos onkel og tante nedi veien, og skulle ikke ha noe av at de hilste han velkommen med halen til værs. For noe tull! Jeg måtte titt og ofte be ham om å oppføre seg..
For noen år siden hadde vi også hans bror, Dixi. Dixi kunne ligge i timesvis å kikke på et par kattunger vi hadde. Han var stolt storebror, som passet på. lekte. irettesatt og koste. Kikko satt noen meter unna, med et muggent uttykk og freste.

Men det var en han elsket. Meg. Han fotfulgte meg. Han gnagde på meg og han pratat ned meg.  Enhver anledning var en god anledning til å sitte på fanget. Også når det var praktisk umulig. Men det var liten vits i å bli morsk og dytte ham vekk. Det beit bare ikke på. Han bare huket seg sammen og latet som om han var usynlig. Så var han tilbake. Han stjal mat, lå i blomsterpottene og skulle på død og liv drikke av hageslangen eller vannkanna  når jeg vannet.

En ukes tid etter at han forsvant fikk vi vite at en nabo hadde funnet ham død. Av hva vet jeg ikke, men det kan forsåvidt være det samme. Han ble 11 år og hadde levd et godt liv (bortsett fra den første uken i hans liv på landet hos oss, da han var søkk vekke) med mye frihet,og masse kos.( I følge ham selv, sikkert ikke nok). 

Jammen ble det tomt uten ham. Hver kveld når jeg vanner plantene forventer jeg at han skal komme farende. Men det gjør han ikke. Han sitter nok i sitt nye favorittre på de evige jaktmarker, eller på et fang som alltid er ledig.  Dixi og Misa er nok der også.
 Oppfør deg ordentlig da Kikko..


Kikko er med på hagearbeid.
Kan ikke sitte på fanget sier du? Da setter jeg meg slik. Kikko er med på villaspargesplukking.
Den fordømte bikkja..


Vi holder labber..
Vi lufter hunden.

Trodde jeg skulle komme meg gjennom dette innlegget uten å felle tårer, men det gikk dårlig.

Kommentarer

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  2. Så trist da.....
    Fin måte å mimre han på, dette innlegget her og flotte bilder :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg