The art of eating
"Where else is a meal remembered with the same tenderness and passion usually reserved for a lover? Where else is the subject of dinner (past, present and future) discussed at the breakfast table. In Italy of course" (Utdrag fra boken Italianissimo the quintessential guide to what italians do best.)
Jeg husker godt mine første lunsjpauser sammen med mine italienske kollegaer på H&M. Når vi samlet oss på pauserommet kom lunsjveskene/termoveskene frem fra skap og kontorer. de ble andektig åpnet og ut kom spisebrikke, bestikk intullet i serviett og div beholdere med de lekreste retter. Noen hadde både primo og secondo og frukt til dessert. Så gikk runden med spørsmål. "Hva har du med deg i dag?" De færreste hadde laget maten selv, for mange bodde hjemme hos den flinkeste kokken av dem alle. MAMMA. Så svaret var rett som det var "jeg vet ikke skal vi se.." så ble beholderen åpnet og innholdet beskrevet, gjerne med mors oppskrift på kjøpet.
Jeg hadde ingen lunsjbag. Men en frysepose med et par brødskiver intullet i aluminiumsfolie, som jeg hadde i vesken. Jeg kommer ikke til å glemme min kollega Davide fra Palermo som kikket på min noe tørre brødblings og sa" Er det det du har med deg til lunsj? Stakkars deg.. vil du ha litt av min?"
Vi spiste, snakket om ting vi hadde spist, skulle spise, skulle ønske vi hadde spist eller ikke spist. Hvordan det var laget, burde vært laget, eller hvordan mor den flinkeste kokken av dem alle ville ha gjort det. Og jeg husker jeg tenkte for meg selv, er det mulig å snakke så mye om spising...
Vel det var da. Sakte men sikkert sniker Italienernes kjærlighet for mat, spise den og lage den under huden på deg. Til og med når jeg er sammen med en norsk venninde som også bor her i Terracina så snakker vi om ting vi har spist, skal spise og hvordan man lager det.
I skrivende stund står "il brodo di gallina" (hønsekraft) og putrer på komfyren, og det har den gjort i over en time allerede. I går fikk vi nemlig en halv nyslaktet høne, av tante nedi veien. Selv har jeg innført veto mot å ha noe som helst slags dyr som kan komme til å havne i en gryte. Og når jeg putter oppi hønsehodet som var pent innpakket i aluminiusfolie tenker jeg . Ja ja hun hade iallefall et godt og fritt liv så lenge det varte. (Selv hadde jeg aldri klart å velge ut hvilken høne som skulle bli brodo. Nei hun er jo så snill, og den er jo så morsom osv.En liten avsporing der..)
Så før jeg hadde inntatt frokosten hadde jeg altså puttet alle ingrediensene i gryta, og nå står den å putrer. Det blir tortellini og brodo til lunsj.
Italienerne er svært stolte av det italienske kjøkken. Du får ikke noe bedre. Og de fleste er eksperter både på hvordan det skal smake, og hvordan det skal lages, selv om de i realiteten ikke kan koke vann engang. De kan som regel ikke skjønne hvorfor man skulle ha et ønske om å spise noe annet, og utsagn som "jeg kunne tenke meg å spise meksikansk.."( uttalt av meg) blir gjerne møtt med utsagn som "hvorfor det?!"(italiener).
Og de har jo rett. Det er lite som slår retter fra det italienske kjøkkenet. Spise dem, lage dem OG prate om dem.
Jeg husker godt mine første lunsjpauser sammen med mine italienske kollegaer på H&M. Når vi samlet oss på pauserommet kom lunsjveskene/termoveskene frem fra skap og kontorer. de ble andektig åpnet og ut kom spisebrikke, bestikk intullet i serviett og div beholdere med de lekreste retter. Noen hadde både primo og secondo og frukt til dessert. Så gikk runden med spørsmål. "Hva har du med deg i dag?" De færreste hadde laget maten selv, for mange bodde hjemme hos den flinkeste kokken av dem alle. MAMMA. Så svaret var rett som det var "jeg vet ikke skal vi se.." så ble beholderen åpnet og innholdet beskrevet, gjerne med mors oppskrift på kjøpet.
Jeg hadde ingen lunsjbag. Men en frysepose med et par brødskiver intullet i aluminiumsfolie, som jeg hadde i vesken. Jeg kommer ikke til å glemme min kollega Davide fra Palermo som kikket på min noe tørre brødblings og sa" Er det det du har med deg til lunsj? Stakkars deg.. vil du ha litt av min?"
Vi spiste, snakket om ting vi hadde spist, skulle spise, skulle ønske vi hadde spist eller ikke spist. Hvordan det var laget, burde vært laget, eller hvordan mor den flinkeste kokken av dem alle ville ha gjort det. Og jeg husker jeg tenkte for meg selv, er det mulig å snakke så mye om spising...
Vel det var da. Sakte men sikkert sniker Italienernes kjærlighet for mat, spise den og lage den under huden på deg. Til og med når jeg er sammen med en norsk venninde som også bor her i Terracina så snakker vi om ting vi har spist, skal spise og hvordan man lager det.
I skrivende stund står "il brodo di gallina" (hønsekraft) og putrer på komfyren, og det har den gjort i over en time allerede. I går fikk vi nemlig en halv nyslaktet høne, av tante nedi veien. Selv har jeg innført veto mot å ha noe som helst slags dyr som kan komme til å havne i en gryte. Og når jeg putter oppi hønsehodet som var pent innpakket i aluminiusfolie tenker jeg . Ja ja hun hade iallefall et godt og fritt liv så lenge det varte. (Selv hadde jeg aldri klart å velge ut hvilken høne som skulle bli brodo. Nei hun er jo så snill, og den er jo så morsom osv.En liten avsporing der..)
Så før jeg hadde inntatt frokosten hadde jeg altså puttet alle ingrediensene i gryta, og nå står den å putrer. Det blir tortellini og brodo til lunsj.
Italienerne er svært stolte av det italienske kjøkken. Du får ikke noe bedre. Og de fleste er eksperter både på hvordan det skal smake, og hvordan det skal lages, selv om de i realiteten ikke kan koke vann engang. De kan som regel ikke skjønne hvorfor man skulle ha et ønske om å spise noe annet, og utsagn som "jeg kunne tenke meg å spise meksikansk.."( uttalt av meg) blir gjerne møtt med utsagn som "hvorfor det?!"(italiener).
Og de har jo rett. Det er lite som slår retter fra det italienske kjøkkenet. Spise dem, lage dem OG prate om dem.
 |
| Tenk om alle høner kunne ha det slik! |
Kommentarer
Legg inn en kommentar