Campodimele


Det er lenge siden jeg første gang hørte om den lille byen Campodimele. Den er nemlig verdenskjent. Ikke fordi den nødvendigvis er så anderledes enn alle de andre små middelalderbyene som befinner seg på en eller annen fjelltopp her i Italia, men på grunn av sine innbyggere.
De blir nemlig kjempegamle. Det er ikke så veldig mange av dem altså.. Sånn ca. 700 mennesker bor i denne lille kommunen som befinner seg på en topp ca 650 m.o.h mellom Ausoni fjellene og Aurunci fjellene, men de har en forventet levealder på godt over 90 år. Det er altså derfor byen er kjent ute i verden..Innbyggerne har blitt tatt prøver av og blitt forsket på  av forskere fra både inn og utland. Til og med verdens helse organisasjon hadde et prosjekt gående på åttitallet der de håpet å finne svar på hvorfor nettopp disse menneskene lever lange liv og har så god helse. Svaret er visst ganske enkelt sunn middelhavsdiett og mosjon. Ja også gode gener. De fleste dyrker en del av maten sin selv i de bratte skråningene rundt den lille middelalderbyen. Derav ferske råvarer året rundt( man spiser det årstiden har å by på) og mosjon.


Byen er dessuten bilfri, så det er bare å ta bena fatt for å komme deg opp trapper og smug. Frisk luft er det sikkert her også. Kun daler og fjell så langt øyet rekker. Og stressfritt. Så stressfritt at jeg nesten ble stresset...





 På vår lille runde i byen møtte vi fire besøkende foruten oss selv. to katter , en hund og en håndfull innbyggere. Hadde det ikke vært for noen bjellekuer i det fjerne så hadde det vært øredøvende stille.

Forfatteren Tracey Lawson  ble så nysgjerrig på stedet og det lange livet til dens innbyggere at hun flyttet dit for et år, og skrev boken- A year in the village of eternity.

"Daybreak in Campodimele finds villagers in their seventies and eighties rising to tend to their olivetrees and chasing their chickens upphill, or weaving through mountain roads on a vespa. All before lunch- maybee a frittata (omelett) with shallots fried golden in olive oil."

Emma i farta.


Byen og stedet er vakkert. Men et liv her hadde nok ikke akkurat vært noe for meg. Jeg blir liksom hensatt til svunne tider og ser for meg ensomme og melankolske jomfruer som sitter i et vindu og skuer utover daler og atter daler, og håper at noen skal komme og redde dem.. Hmm, vel..
Jeg får heller prøve meg på noen av oppskriftende som Lawson har gjengitt i boken sin, og håpe at de bidrar til et langt og friskt liv.  Men det blir med kjøpte grønnsaker. Blir nok ikke noe jaging av kyllinger i oppoverbakker heller...



Kommentarer

Populære innlegg