Its amore!

I disse dager fyller "il mio piccolo grande amore" (min lille store kjærlighet) fem år. Runde tall må jo feieres ikke sant? Det er et stort ansvar å ha hund, og det krever både tid og penger. Utstyr og medisiner er dyrt også her i Italia. Men det finnes ikke noe mer koselig enn å stå opp om morgenen å bli møtt av "hopp og sprell". Hver eneste dag! Snakk om lykkepille! Kan jo ikke annet enn å gli glad av sånt. Piero sier: Når Emma ser på meg er det som om hun sier: Hva gjør du? Eller: har du noe spiselig? Men når hun ser på deg er det AMORE. Fint sagt ikke sant?

For fem år siden.Man kan vel ikke annet enn å bli forelsket i noe sånt?